Soloppgang på Isfjordeggen

Vi startet årets sommerferie et par døgn tidligere enn planlagt, fordi vi plutselig fikk invitasjon til å komme til Isfjorden mens det var værvindu for fjelltur. Vi hadde konkludert med at det ikke var forhold for fjelltur, men de lokalkjente hadde lagt en snedig plan:

For å rekke en tur langs Isfjordeggen i godt vær, måtte vi komme oss tidlig nok ut, og da kunne vi like godt ta det som en soloppgangstur. Være på Loftskartind i tide til å se sola stå opp i øst. Det betydde at vi måtte starte turen opp Loftskaret ca. kl. 01!

Isfjordeggen har oppstått som et turalternativ til den gjennomkommersialiserte Romsdalseggen, som lokale turentusiaster ikke lenger vil trå på. Okei, vi pakket i hui og hast og kjørte avgårde fredag ettermiddag den 9. juli. Kom fram på kveldingen, i regn, la oss tidlig, og sto opp igjen etter kun få timer. Da hadde regnet gitt seg, men det var ganske fuktig i været, og tåke i Isfjorden. Det lokale turfølget vårt er gode til å gå, men heldigvis var tempoet opp lia denne natta ganske til å leve med. Eller, det var ikke så bratt, for å si det sånn.

Lenge gikk vi og så oss bakover, mot tåkehavet over Isfjorden og tindene rundt Vengedalen, som sakte ble farget av sola som ennå ikke hadde stått opp. Målet var å rekke toppkammen innen sola sto opp – og det klarte akkurat! I det vi kunne se over i kammen mot daler og topper i nord, kom sola over horisonten. Klokka var 3:30 og det var nøyaktig som planlagt!

Det tok tid å ta inn denne opplevelsen. Vi satt ved steinbua og spiste niste og glante utover topper og fjorder og tåkehav til alle kanter. Og badet det gyllenrøde sollyset.

Så tok vi fatt på selve Isfjordeggen. Via toppen på Loftskartind (1191 moh) til Galtåtind (1124 moh) og Snortungen (1193 moh). Så skar vi ned lia mot Breivikstølan. Vi brukte litt tid mens vi var i høyden og nøt en nesten skyfri himmel, for på ca. 600 m lå tåka tjukk.

Klokka var blitt 8 på morgenen da vi dukket ned i tåka og fant stien ned til Breivika igjen. Det hadde vært en lang natt og lite søvn, og jeg var vel ikke i mitt livs vandreform, men likevel takket jeg ja da vi ble tilbudt enda en godbit på vei ned. Ute i den bratte lia hadde noen lokale klatrere jobba med umulige ruter i overheng, og fikset seg en hammock i overhenget! Det ble en slitsom scrambling opp og ned i bratt og sleip skog, før vi endelig nådde fram og fikk se herligheten. Ganske sært, vi men vi prøvde hammocken i tåka og det var ganske gøy!

Men da vi var tilbake i huset i Isfjorden var jeg virkelig trøtt og sliten!