Padling og telting ved Kråkholmen

Stadig på sommerferie og på vei nordover fra Romsdal med kajakker på taket. Været var ikke helt med oss og vi hadde planer det ikke ble noe av. Men rett før Atlanterhavsveien løyet vinden, og siden havet utenfor var fullt av øyer, bestemte vi oss for å prioritere en padletur den ettermiddagen. Vi sjekket kartet og fant ut at hvis vi kjørte langs havet rett vestover, var det mulig å kjøre ut til en holme med flytebrygger. Vi håpet at det ikke var privat og forbudt for sånne som oss.

Slik kom vi til Kråkholmen, et lite lykketreff. Det var noen få bobiler på parkeringsplassen, og vi gikk oss en liten tur rundt på holmen og skjønte at det kunne bli fint å telte her. Klokka var blitt 18 da vi satte ut kajakkene, med kurs for de lave holmene med gammel bebyggelse som vi kunne se rett ut fra bryggene.

Snart løyet vinden helt. Det ble blikk stille og varmt i sola. Vi fikk 2 timer med magisk øypadling i retning Atlanterhavsvegen og tilbake, før det skyet over og vinden tok seg opp igjen.

Vi kom tilbake til Kråkholmen mens det fortsatt var vindstille, men skyene hadde dratt godt over. Det er 2 små sletter en kan telte på der. Den øverste og fineste var allerede opptatt. Vi satte teltet på den nederste delen og hentet ut mat og kokeutstyr for å lage middag. Da begynte det å blåse opp, og vi satte oss ned i en slags gryte noen hadde bygget rundt et bord inntil moloen. Det lunte nok mens vi fikk spist, men da vi gikk over til teltet skjønte vi at det måtte flyttes inntil noe vegetasjon for ikke få for mye vindfang. Bobilfolket på parkeringsplassen forsvant inn i bilene sine og etter hvert så vi at teltet på den fine sletta øverst var veldig utsatt for vinden. Det ble litt tidlig kveld da det også regnet litt.

Morgenen etter var begge de andre teltene vekk og de fleste bobilene også. Det var hustrig og grått. Men midt på parkeringsplassen lå det et litt hus, laget av en kahytt tror jeg. Der satte vi oss inn for å spise frokost. Vi var litt engstelige for at dette egentlig var privat, og da to godt voksne menn plutselig kom inn av døra, ante vi uråd.

Men det var ikke noe problem. De var av hyttefolket som holder Kråkholmen i hevd, og syntes bare det var stas at vi hadde glede av hytta deres. Det kom en til mens vi fortsatt satt og spiste og vi bød dem alle på kaffe. Til slutt følte vi likevel for å trekke oss ut, dette var nemlig et fast samlingssted og flere skulle komme.

Så kjørte vi ut på Atlanterhavsveien og brukte litt tid der også, men det er en annen historie.