Østeggen på Kugelhorn

28. juli er min bursdag. Jeg er aldri hjemme på bursdagen min og det er ingen andre heller. Da like godt å feire et rundt tall med en skikkelig opplevelse! Denne morgenen våknet jeg i teltet til en fantastisk flott dag – på ei øy midt i Efjorden. Og med utsikt mot Østeggen på Kugelhorn.

Vi våkna ikke så tidlig. Det ble jo så seint sist natt. Og med knotinga på Klubbruta i friskt minne, var det ikke så mye høy i hatten. Vi tok oss god tid til frokost mens vi begge funderte på om vi var klare for den turen. 8 taulengder, 6 på 4-tallet og en på 5-. Svært eksponert egg. Visstnok slitsom retur også.

Jeg endte opp med å ringe Sigrunn, som gikk den sammen med Ingunn sommeren før. Hun var ikke i tvil om at den var innafor. Dere tåler jo eksponert klatring! Dette klarer dere uten problemer!

Da var det slutt på prokrastineringen, vi pakket klatresekkene og dro. Klokka ble over halv tolv før vi var på stien opp til det fantastiske Verdenssvaet.

Verdenssvaet må jeg si noen ord om. Det er et helt utrolig stort sva, som begynner ganske slakt og blir veldig gradvis brattere. Underveis flater det ut i partier og sigevann samler seg i små kulper og det er bare vidunderlig idyllisk. Ifølge visitnarvik.no er svaet halvannet kilometer langt og inntil 350 meter bredt, polert og slepet av isens vandringer, og blitt gjort til en av verdens største sammenhengende steinflater.

Folk valfarter hit, for den jevne steinplata er tilgjengelig for veldig mange. Vi så folk gå langt oppigjennom med barnevogn. Ved kulpene var det mange som teltet. Det burde vi også prøve en gang. Verdenssvaet alene er verdt turen!

Toppen av svaet kalles Henriksfjellet. Det føles som at svaet flater ut der. Innen det skulle vi ta av til høyre, mot Kugelhorn. Her var det bare å gå på retning. Småbratt og litt klyveopptak innimellom. Vi hadde med en rutebeskrivelse fra Narvik Klatreklubb, som var mer detaljert enn Lofoten Climbs. Veien opp på eggen følger noen hyllesystemer i nokså bratt lende, og det så ut til at flere traséer kunne brukes. Opp kom vi i alle fall, uten sikring.

Vi fulgte ryggen i retning Kugelhorn til vi så den omtalte blokka på eggen, som markerer innsteget til klatring. På et hyggelig sted før vi nådde den, tok vi en god rast. Og studerte eggen foran oss.

Vi kom opp omtrent samtidig med et annet taulag, som rastet litt før oss, så vi kunne studere starten deres også. Da de begynte på første taulengde, ruslet vi opp til den store steinen og tok på klatreutstyr. Så gikk vi enda litt før vi la ut tauene. Det ble klart at i alle fall de to første taulengdene var ganske slake. Hyggelig og oversiktlig klatring, så det ut til.

Etter at taulaget foran oss hadde satt neste standplass begynte jeg på første led. Det var uhyre greit sva, og plutselig var jeg på høyde med hun som satt på standplassen jeg skulle til. Hun snakket i walkie talkie og jeg hørte alt som ble sagt. Han på neste taulengde klarte ikke å bestemme seg for hvor han skulle gå. Jeg kunne se ham og ga henne litt info om hvordan det så ut der oppe. Jeg ble sittende en god stund og vente, før hun gikk etter. Og så brukte jeg samme standplass, tross dårlig kommunikasjon.

C fortsatte på neste taulengde og vi hadde vel begge en tanke om at dette kom til å gå kvikt, og bare vi ikke blir sittende og vente på hver eneste standplass nå. Men sånn gikk det ikke. C slet nemlig også med å finne ut helt hvor han skulle gå. Kanskje hadde han forlest seg på den litt for detaljerte beskrivelsen fra Narvik-folka. Det tok ihvertfall mye tid før jeg kunne gå etter, og da hadde han nesten alt tauet ute. Han hadde fulgt et hyllesystem litt for langt mot venstre og kommet forbi den naturlige standplassen, slik at han måtte klatre ned igjen, og det torde han ikke uten å la en sikring stå igjen. Sånt skjer i fjellet. Vi løste det, men det tok tid.

Jeg fortsatte på den tredje taulengden, som går til fortoppen. Den var grei, men eggen smalnet øverst og jeg måtte gå ut det meste av tauet før jeg satte standplass – nesten på toppen. Det ble et sinnssykt taudrag og jeg lirte av meg en del gloser før jeg klarte å komme bak en stein og finne sikringer til standplassen. Vel oppe på fortoppen var det bredt og slakt ned til sadelpunktet mellom de to kammene. Hvorfor dette var angitt som en toer-taulengde er jeg ikke sikker på. Alle de andre taulengdene var mye mer eksponerte enn denne. Vi tok i alle fall en rast og studerte veien videre.

Toppeggen viste seg i god profil fra der vi satt, og taulaget foran oss syntes tydelig innimellom. Veldig stilig og ganske spennende å se på. Det var Cs tur og det var jeg glad for. Starten så veldig utsatt ut.

Men det som så ofte skjer når man går egger og kammer i fjellet, er at når man kommer helt innpå, og menneskekroppens dimensjoner plasseres på fjellets, så er det ikke fullt så bratt, ikke så glatt, og veien videre lar seg dele i stykker og biter. I vårt tilfelle ble det mer enn 4 taulengder.

Standplassene før 7. og 8. taulengde var store og gode, men begge var plassert under fremspring eller bratte vegger, slik at kommunikasjon ble vanskelig etter kort tid. Vi valgte derfor å sette to ekstra standplasser for å ha god kontakt underveis. I tillegg bød disse siste taulengdene på noen crux, ikke bare 5- opptaket som vi visste om på forhånd, men også rissklatring som vi ikke er helt eksperter på. Jeg tok det bratteste risset, som C overhode ikke ville ha. Han tok laybacken på flaket, og til slutt det siste risset oppunder toppen, som jeg egentlig skulle tatt.

Det ble helt naturlig å ta seg god tid på toppen. Der var det flatt og romslig. Vi spiste, ryddet utstyr, kledde på oss. Starten på nedturen så veldig grei ut, bredt og flatt. Men vi visste at det gjaldt å treffe helt riktig på kanten til det bratte henget vi måtte ned. Godt å ha en orienteringskyndig partner når det er sånn.

Jeg kan love at den nedstigningen er ikke noe barnemat. Det bratteste partiet er glatt sva med torvhyller som bare henger fast fordi noe gjenstridig vierkratt ikke vil slippe taket. Flere steder var de opprinnelige hyllene slitt av og vi måtte vandre lenger bortover for å finne en ny sving ned og tilbake. Det tok virkelig sin tid.

Til slutt var vi nede i skogkledt lende igjen, men nå forsvant stien for oss. C besluttet at han bare kunne orientere oss på tvers tilbake til Verdenssvaet igjen, for i bunnen av det var jo bilen. Jeg lover at å krysse den lia med myrer og lyngkledt kjempeur, uten sti, ikke er for pyser. Vi traff jo svaet til slutt, noe annet kunne vi ikke. Og så gikk det endelig an å bare gå ned resten. Synes å huske at vi nådde teltet i 2-tida på natta.