Skagastølsryggen
Endelig! Denne turen ventet jeg lenge på! Har gått noen flotte ryggtraverser de senere årene, men få er så høythengende som Skagastølryggen! Den er lang, 18 km tur/retur Turtagrø. Den går over 4 selvstendige topper: Nørdre Skagastølstind (2167 m), Midtre Skagastølstind (2284 m), Vesle Skagastølstind (2340 m) og Store Skagastølstind (2405 m), samt Skagastølsnebbet (2222 m). Den er også beryktet for klatringen i V-skaret, der det lett danner seg kø, Halls hammer, som de fleste omgår via Patchells sva, og Mohns skar, som ligger mellom Vesle og Store Skagastølstind og som de fleste rappellerer ned før den endelige oppstigningen til selveste Storen. Og så skal man altså ned fra Storen igjen, via rappeller og litt utsatt klyving, en lang tur ned hvis man tenker at ryggen er ferdig. Mellom alle disse spennende punktene er det masse klyving og småklatring, der mange vil trenge taustøtte.
Som tinderangling er det en voksen tur over noen av Norges høyeste fjell. Føringsturer fra Turtagrø sies å ta 11-16 timer. Er man ikke kjent fra før bør man være forberedt på en overnatting. Er det mange andre på traversen samtidig, oppstår det lett kø ved flaskehalser som krever klatring eller rappell eller utsatt klyving. Da går tida gitt.
Det vanlige er å gå fra nord mot sør, da starter man opp ryggen fra Tindeklubhytta mot Nordre Skagastølstind. Vanligste grunn til å gå motsatt vei er at man kommer inn fra Styggedalsryggen via Sentraltind til Vesle Skagastølstind.
Dette var altså turen jeg ønsket meg i flere år. Det hjalp ikke at C hadde gått den før. Han hadde opplevd dårlige veivalg, høyderedde taukamerater og langtekkelige køer, så han visste hvor lang tid det kan ta. Skulle han gå den en gang til skulle det være effektiv gjennomføring! Han skrubbet i det lengste. Dermed hadde jeg så respekt for å gå turen at jeg ønsket veldig kompetent selskap og veldig gode forhold.
Gode forhold og kompetent selskap kom endelig sammen i starten av juli i år. Jeg inviterte med meg C og M, og det passet perfekt med solskinnshelga 7. – 9. juli.
Fredag kjørte vi sammen fra Oslo til Turtagrø og gikk opp til Tindeklubhytta for å overnatte der. Det var det nydeligste vær og litt rart å legge seg tidlig, men vi skulle opp kl. 4 og starte turen kl. 5 dagen etter.
Overraskende nok var det bare én familie og etter hvert ett annet taulag som overnattet på hytta. Det lå noen telt mellom hytta og elva, og det slang innom folk derfra. Men lørdag morgen var det bare vi og to unge menn fra et av teltene som startet opp den seige lia til Nørdre Skagastølstind. Den byr på 800 høydemetre fra hytta til toppen.
Etter en kjølig start i skyggen av Nørdre, kom vi etter hvert opp i sola og kunne skifte til lettere tøy.
Den første toppen er altså Nørdre Skagastølstind og den er ikke så veldig spektakulær. Etter den følger et langt og greit strekk opp mot Skagastølsnebbet og V-skaret. Hakket i ryggen der V-skaret ligger, er synlig på langt hold.
I V-skaret var det litt folk, men ikke særlig mye kø. Vi tok en rast og studerte hvordan taulagene foran oss angrep klatringen. C husket ingen ting av sin forrige tur opp her.
Alle startet opp mot den store hylla midt i veggen, via litt forskjellige linjer. Det er ca. grad 3+-klatring. Etter hvert så vi at det hang faste slynger på den hylla. Derfra valgte noen renna rett opp, som gir samme grad klatring videre. Andre fulgte hyllesystemer ut mot høyre, som skal gi noe lettere klatring, ca. 2+.
3+ i fjellet kan oppleves mer krevende enn forventet, særlig når man forserer ukjent terreng i stive støvler. Enkelte av opptakene ovenfor standplasshylla var overraskende tunge. Det tok tid å få oss alle tre opp de 2 taulengdene. Vi brukte også tau på en del av klyvingen opp på Midtre Skagastølstind.
Ryggen videre var smalere enn før, med mye og litt krevende opp- og nedklyvning. Og spektakulær utsikt. Stort sett gikk det uten tau. På dette strekket møtte vi plutselig folk som gikk motsatt vei av oss. Det var et par grupper som kom fra Styggedalsryggen. Ble litt trangt akkurat der vi traff 6 godt voksne mannfolk med guide. De skulle opp der vi var på vei ned. Vi fikk det til.
Hele tiden hadde vi den dramatiske utsikten videre mot Styggedalsryggen til venstre, Vetle Skagastølstind rett foran, og Storen til høyre. Langt der framme på ryggen står Halls hammer og sperrer veien videre. Man føler seg liten i disse voldsomme omgivelsene. Føler seg dristig som tror at dette skal gå greit. Og plutselig står man foran steinporten, Halls hammer, den siste markante utfordringen for å få gjennomført ferden.
For å omgå hammeren tar man ut mot venstre. Da må man rundt et hjørne som er ganske luftig, og kommer til en stor hylle. Svaet ligger til siden for hyllen og er ikke så bratt. Utfordringen er å komme seg ut på det, så man står skikkelig. Han med kombinasjonen av langt skræv og stødighet fikk jobben.
Og så er man på toppen av Vetle og skal finne ut hvordan man kommer ned i Mohns skar.
En ny rast før nedklyvning til rappell. Det opplevdes litt utsatt og C tilbød taustøtte før han kom etter. Det gikk ut et taulag rett før oss, som satte fast tauet og ikke fikk dratt det ned etter seg. M hjalp dem å få det løs siden hun gikk først ut i våre tau. Av det lærte vi at det lønner seg å få tauet langt østover, altså bort fra eggen, når det hives ut.
Over: Der er eggen vi skal følge opp på Storen. Ser bratt ut!
Veien opp på Storen går langs bandet inn på nordeggen og gir seg selv. Den er ikke så vanskelig, men bratt nok til å kreve klatring et par steder. Vi valgte å ta ut tauet på ett punkt midt i veggen. Da vi kom til toppeggen var det flere småtopper bortover mot høyeste punkt, og vi måtte ut med tauet et par ganger til.
På bildet lengst til høyre over, sees en hammer med grove riss i. Den kan omgås. Men vi fant ut at klatringen i det venstre risset faktisk var ganske grei, i grunnen litt fin. Det ble også siste klatreopptak.
Det var blitt kveld da vi nådde toppen av Storen. Der møtte vi et annet taulag som akkurat skulle gå videre. Det var deilig med en rast i kveldssola og toppen helt for oss selv. Men vi visste at nedturen ville ta tid og bli mye kaldere, siden vi kom i skyggen av toppen. Rasten ble derfor nokså kort. M fikk taustøtte ned i skåret til Halls renne. Jeg har lært meg nedklatringen etter to tidligere besøk. Vi lette litt etter rappellen, for den var blitt flyttet siden sist vi var der. Det er blitt brattere å gå ut i den, men det er kanskje for å unngå sjansen for at tauene henger seg fast i veggen? Det var litt kø, og vi holdt bare akkurat varmen mens vi ventet. Men vi nøt den flotte utsikten i kveldssola.
Det er ikke så mye å fortelle om nedturen uten at vi tok begge rappellene, krysset snøflankene og etter hvert kom oss ned til Hytta på bandet (Skagastølsbu) og Skagastølsbreen. Det ble aldri ordentlig mørkt, så selv da vi gikk ned urene mot Skagastølsbotn klarte vi oss uten hodelykt. Men, når kom vi frem til hytta?
Jeg hadde på Strava, men den feilet og målte bare noen få km opp på Nørdre før den ga opp. Ingen andre klokket inn ankomsten. Men vi diskuterte der og da om vi hadde brukt 22 eller 23 timer.
Vi hadde perfekte forhold på denne turen. Den kunne gått noen timer raskere. Men vi nøt opplevelsene underveis og stresset ikke, selv om vi prøvde å ikke direkte kaste bort tid. Vi var 3 i tauet og vi gikk slik at alle var komfortable. Det ble en utrolig flott tur og den kommer til å sitte i leeenge!
Veldig interessant og artig å lesa om denne turen. Så heldige de var med veret – må ha vore litt av ei oppleving
Takk for tilbakemeldingen! Ja, det var en stor opplevelse. Veldig glad for at vi fikk gå turen med overskudd og gode forhold.