Ut i øyan: Blomsøya

Vi begynte å kjøre nordover med kajakk på taket sommeren 2019, og siden har vi hvert år dratt ut i området rundt Sandnessjøen på Helgelandskysten. Særlig Herøy og øyene fra Alstahaug og sørover mot Vega. Den første sommeren padlet vi en tur ut fra Offersøy til Tjøtta. Sommeren etter oppdaget vi området for fullt, sterkt inspirerte av reklamen for «Ut i øyan».

Ut i Øyan er navnet på et bedriftsnettverk i Herøy og Dønna, som driver ivrig markedsføring av dette området. Jeg elsker slagordet Ut i øyan! Det trakk oss ut i Helgelands langstrakte og mangslungne skjærgård den første pandemi-sommeren, og symboliserer på beste måte mitt forhold til hele den øyrike kysten av Nordland. Å padle hvor som helst langs Nordlandskysten er å padle ut i øyan!

I år kom vi med lavt skydekke og regnbyger fra fylkesgrensen i sør, og tok en overnatting på Offersøy Camping, den anbefales! Mens vi sjekket kartet over øyer og vær i nærheten, ble vi oppmerksomme på en lang og rett bilvei på ei øy like utenfor oss. Vi ble nysgjerrige, for veien gikk hele lengden av den svært langsmale øya, og så klarte vi ikke å finne ut hva øya egentlig het! Blomsøya sto det midt på kartet. Men lengst i sør sto det Hestøya. Og lengst i nord sto det Altra. Det så ut til å være mange muligheter for å legge ut kajakk fra den. Dit ville vi!

Rett nord for Offersøy går det ferge ut til Herøy som også går innom Austbø. Austbø er på øya vi ville til. Det var grått, men blankt hav da vi seg ut fra Søvik neste formiddag i den stillegående elektrifiserte ferga. I nord så vi de syv søstre fange skyene. Jo lenger ut vi kom jo stillere ble det.

Austbø er nordenden av øya, der er det desidert tettest mellom husene. Ferga fra Søvik runder Austbø og fergeleiet heter egentlig Kvaløyhamn. Vi fant fort fram til nærbutikken på Austbø. Der var det veldig godt utvalg med nybakt brød og andre godsaker. Vi slo av en prat og ble invitert på quiz-kveld samme dag. Så begynte vi kjøreturen sørover langs øya. Den veien er faktisk 12 km lang!

Landskapet er idyllisk og veksler mellom jorder og husklynger, små skogholt og våtmarker ned til fjæra. Det var lett å se hvor husene lå i le og hvor været tok mest. Vi ble overrasket over å se rådyr også her.

I første omgang fulgte vi veien for å se øya, men underveis speidet vi etter muligheter til å telte og sette ut kajakkene. Det rare var at selv om øya er svært lav og det nesten hele veien var kort avstand til fjæra, var det ikke så mange steder å nå sjøen uten å komme for nært private hus eller brygger.

Etter å ha kjørt over Blomsøyvalen og ned til Hestøya lengst i sør, skjønte vi at vi måtte spørre oss for. Vi forvillet oss etter hvert ut til Hestøysund, et feriested med rorbuer som var tydelig tilrettelagt for havfiske. Der ble vi tatt godt i mot og fikk parkere bilen og ta ut kajakkene gjennom sløyehuset til flytebrygga utenfor.

Sola var kommet fram og det blåste en bris da kajakkene kom på vannet. Vi startet sørover, i le av øya som faktisk har litt høyde i sørenden. Det slo oss at de gressbakkene der kunne egne seg til telting, med utsikt og le for vestavinden.

Vi tok oss opp langs vestsiden av øya, men jo lenger opp vi kom, jo mer utsatt ble vi for vinden. Den frisket en god del på. Vi rundet Kvithammaren ved Blomsøya og padlet ned igjen medvinds. Det var så behagelig at vi fortsatte sørover mot Trettøya og Skotsvær. Tok en rast på Trettøya mens det ble fjære sjø. På Nordre Susenøya gjorde vi nytt strandhogg, der fant vi le. Meningen var å nå ned til Skotsvær, men vi innså etter hvert at det ville bli for hard vind.

Flott vær og mye vind på denne turen altså. Da vi nådde tilbake til sydspissen av Hestøya, kikket vi igjen på de grønne bakkene og ble enige om at der skulle vi sette opp teltet. Om det gikk.

Vi kom oss tilbake til Hestøysund, fikk opp kajakkene, og kjørte tilbake til enden av Hestøyveien. Den kjerreveien som fortsatte utover mot det ytterste naustet var sperret av ei grind. Vi kløv over og spaserte inn mellom villsauene som holdt til der. Det var mengder med sauemøkk over alt i de grønne bakkene, men det stemte at det gikk an å telte ganske høyt og likevel være i le av vinden.

Vi gikk til begge de nærmeste gårdene og banka på, men han som eide utmarka var ikke hjemme. De mente nå begge steder at det ikke var noe problem om vi campet der ei natt. Så sånn ble det.

Morgenen etter var det gode været forbi, og vi tok første ferge fra Austbø tilbake til fastlandet.