Fly nordover til base camp Paradis

Vi hadde flere samlinger for å planlegge hva vi måtte ha med og hvordan vi skulle pakke til turen.  Linett visste at man kunne bestille sportsbillett med Norwegian og da ha med skipose uten at vekta på den spilte noe rolle. Limiten på 20 kg pr person var ganske tøff. Noen av oss, jeg for eksempel, hadde aldri reist med sånt utstyr på fly og visste ikke en pøkk. Jeg hadde også forhistorisk turutstyr som gjorde det helt umulig å holde vekta.

Avgangsdagen møttes vi på Kjevik i god tid, for Linett hadde skjønt at det måtte en del ompakking til før alt kom på stell. Utover gulvet foran innsjekkingsskranken satt 3 turkledte jenter og pakket om i en times tid. Det må ha vært et syn. Særlig da vi pakket skiposen. Der skulle i alle fall stanga til lavvoen inn, og lavvoen. Så alt fellesutstyret, hvorav jeg ikke bidro med noe som helst. Og 4 kilo med et eller annet som jeg alene hadde i overvekt. Så kreativ pakking hadde jeg aldri sett før. Bare det var lite og tungt nok, skulle det ha plass i den skiposen.

Vi lyktes, og securitas på Kjevik var ikke så nøye med innholdet i håndbagasjen vår. I det vi var på vei gjennom hørte plutselig Linett at noen i personalet spurte rundt seg om noen hadde glemt en madrass? Hun var den eneste av oss som skjønte at det var crashpaden vår. Den skulle som spesialbagasje og det hadde ingen av oss husket på!

Vi mellomlandet på Gardermoen og Kari møtte oss. Nå var vi fulltallige og det ble feiret i baren nær gaten vår.

Plutselig framme på Evenes gjaldt det å forflytte seg med alt pikkpakk til vår felles leiebil. Den var litt mindre enn forventet. Men nå var vi blitt kløppers på pakking, så da vi faktisk fikk igjen bakdøra på Focusen var vi særdeles stolte og fornøyde.

Kjøreturen fra Evenes innerst i Ofoten til Vågan i Lofoten var en god tur. Spesielt for meg som kom så nær min barndoms Vesterålen. Jeg visste at vi kom til å passere Møysalen, Hinnøyas høyeste fjell (høyere enn noe i Lofoten og Vesterålen for øvrig), slik at vi ville få et glimt av den, og det gikk sport i å finne et sted vi kunne gå ut og ta bilde av det flotte fjellet.

Så viste den høyeste delen av Lofoten seg: Fjellmassivet nord på Austvågøy, med Lofotens høyeste fjell; Higravtinden.

Vi ankom Lofoten i fantastisk sommervær og passerte Svolvær og Svolværgjeita og Kabelvåg og Lofoten-katedralen, og fant avkjøringen til Kalle, rorbustedet rett ved der vi skulle campe. Det ble sent på ettermiddagen før vi fikk parkert innenfor Kalle og buksert lasset vårt helt fram til teltplassen i Paradis. Og det var et Paradis.

Jeg har sikkert glemt å nevne at CKK-lavvoen ble kjøpt inn nettopp fordi vi 4 trengte den på tur. Vi antok at den kunne komme godt med en annen gang også. Det stemmer forsåvidt.

Jentesamlingen var lagt opp sånn at den varte fra lørdag 20. juni til søndag 28. juni. Clinics var satt opp fra 21. til 25. juni. Man kunne stikke innom akkurat når man ville, og det kostet uansett kr 200 å delta. Vi CKK-jenter var der alle dagene, det var det ikke så mange flere som var. Lavvoen vår ble derfor et lite samlingspunkt. Enda en grunn til å ha 8-manns lavvo til 4 damer.

Men den første kvelden var det ikke så mange der og vi nøt kveldssola før den forsvant bak Vågakallen og et ukelangt leirliv tok til.

I løpet av den første kvelden tetna det til i leiren. Representanter for arrangørene, som ellers holdt seg i Henningsvær, stakk innom, og vi samlet oss rundt leirbålet som ikke var tent denne første kvelden, for ingen hadde tenkt på ved.