Reinspælen

Hørt om Reinspælen? Det er faktisk Vesterålens og Hinnøyas nest høyeste topp: 1118 meter over havet.

Reinspælen er høyeste topp i Tverrelvtindan, og for dem som er litt kjent med veien forbi Gullesfjorden til Sortland, kan det ringe noen bjeller. De reiser seg i sin fulle bredde langs vestsiden av Gullesfjorden. Når du kjører inn Langvassdalen ser du dem fra nordenden. Derfra ser du også den høyeste enkelttoppen på eggen, selveste Reinspælen.

Jeg hadde aldri hørt om Reinspælen før jeg så en turartikkel for kanskje 3 år siden. Da var det Karlot Bømark som ble sitert, og han kjente jeg fra en viss tur opp på Møysalen sommeren 2011. Karlot ble sitert på at mest direkte rute opp til toppen starter fra – ja nettopp – Bømarkas, ved Gullesfjorden. Etter dette lå Reinspælen høyt på turlista mi, men vi fikk ikke tid og forhold til å klaffe før i år.

Denne turen er krevende for de fleste og finnes ikke i Telltur eller DNTs oversikt over toppturer i området. Joda, du finner toppen nevnt i turforslag på UT.no, men turforslagene gjelder Snytindhytta. Så hva var greieste vei opp? Hva måtte vi forberede oss på? Vi fant noen innlegg fra fjelløperen Kenn Løkkegård, men det var ikke detaljert nok til å styre etter. Vel, da fikk vi jo bare finne frem på egen hånd!

Anledningen bød seg en fantastisk varm og solrik lørdag midt i ferien vår. Vi parkerte nok litt vel privat på nedsiden av veien, men det var ingen hjemme, bare noen høns som svinset rundt. Så krysset vi riksveien og fulgte anleggsveien opp langs Bømarkelva. Vi hadde på forhånd skjønt at det var altfor bratt å komme opp gjennom Bømarkdalen, vi måtte holde oss på sørsiden av elva og så krysse over mot toppen et eller annet sted oppi der.

Veien forsvant etter en stund og terrenget på venstre side av elva ble ganske så bratt. Vi måtte holde høyere opp for å greit. Noen sti eller tråkk så vi ikke. Derimot så vi masse molte! Etter hvert så vi heller ikke Reinspælen, bare den sørlige skulderen av massivet der oppe. Vi var veldig spente på om vi skulle komme oss ned til elva der det heter Attervadet på kartet, og oppsøkte nok litt ulendt terreng for å sikre dette. Vi kunne spart oss, terrenget roet seg og vadet gir seg selv.

Nå var spørsmålet hvordan vi skulle gå opp til kammen. Vi mente at vi kunne skrå opp lia fra Rundskaret og følge toppkammen bort til selve Tverrelvtindan. Det var lettgått terreng så vi holdt god fart oppover. Helt til topps og litt bortover ryggen kom vi, før det ble klart at denne eggen ikke kunne følges, i alle fall ikke uten sikringsutstyr!

Vi skrådde ned igjen mot Trolldalen for å ikke miste for mye høyde. Så satte vi oss i det lille passet som blir mellom Rundskaret og Trolldalen og prøvde å skjønne hvordan vi skulle komme oss på hovedryggen. Her fikk vi også dekning, og nye søk tryllet frem en video fra Vesterålen turlag der Karlot Bømark guider en stor gjeng opp på Reinspælen. Det var tydelig at de fulgte Rundskarelva opp til Rundskarvatnet og så gikk opp i Trolldalen, men derfra var det tåke og vi kunne ikke se akkurat hvilken renne de fulgte opp. Men de gikk opp ei renne.

Vi tok oss over den grove ura i siden av Trolldalen og peilet oss inn på den renna vi hadde mest tro på. Det var bratt oppover, men det var ikke så vanskelig å ta seg fram. Da vi nådde toppen av renna hadde i alle fall jeg en idé om at vi skulle komme opp på ryggen. Men nei, vi kom opp i ei skål!

Vi krysset snøfonner og deretter opp masse ur, og så kom vi opp på den egentlige ryggen.

Nå fant vi også et tydelig tråkk langs ryggen, som var tidvis kvass og luftig, men helt overkommelig. Og enda var det et stykke bort til Reinspælen. Du og du for en utsikt på veien!

Vi tok oss god tid på toppen. Tenk å se nesten hele Hinnøya på en gang! Returen var i alle fall i boks, nå visste vi akkurat hvor vi skulle gå, og det var ikke samme vei, nei. Vi gikk av ryggen med en gang vi kom på høyde med «skåla». På vei opp hadde vi gått midt gjennom den, siden vi ikke visste hvor vi egentlig kom opp. Nå var det enkelt å navigere ned langs østkanten og rett inn i renna der vi kom opp.

Renna var minst like bratt nedover, og i Trolldalen måtte vi gjennom den grove ura med steinblokker så store som hus igjen. Ut av den holdt vi en lavere linje enn da vi kom opp. Vi visste nå at vi skulle nærmere Rundskarvatnet og følge elva nedover. Alt tok sin tid, men det ble mer og mer sti jo lenger ned vi kom.

Vi brukte også tid på å plukke molter på veien tilbake. Alt i alt en veldig bra tur!