Tur på Glacier du Tour
Rockfax Chamonix: Aiguille du Tour, II, Nordøstryggen (F+) opp og Østveggen ned (F)
Lett og morsom tradklatring på varmt fjell (i går altså) er vel og bra, men vi kunne ikke la det gå sport i det! Chamonix-regelen er: annenhver tur er hvit og brun! Ny «hvit» tur ble opp Glacier du Tour til Aiguille du Tour (3542 moh), som ligger akkurat på grensen mellom Frankrike og Sveits. Den har en nordtopp på 3544, men det vanligste er å gå på sydtoppen; nordøstryggen opp og østveggen ned. Dette er lette ruter, uten egentlig klatring. Men man går på bre og skal krysse noen pass.
Først kjører man til Le Tour i nordenden av Chamonix-dalen. Derfra går det gondol til en mellomstasjon og stolheis videre til starten av en god sti til Refuge Albert Premier, som ligger på 2702 m. Fra denne hytta kommer man seg inn på Glacier du Tour. De alpine turene starter tidlig i Alpene, så det er ingen vei utenom overnatting på en hytte først!
Det tar knapt en halv dag å komme seg opp til hytta, så vi hadde god tid i Le Tour, som er en sjarmerende landsby. Så bar det opp den ene og den andre heisen, svevende over bratte, grønne bakker med masse sykkelløyper under oss. Fra toppen av heisen fulgte vi stien til Refuge Albert Premiere. Den går sørover først, så svinger den rundt mot øst, og da fikk vi øye på den tørrlagte enden av Glacier du Tour.
Etter hvert kunne vi også se brefallet. Som alle andre breer i området har den skrumpet veldig inn de senere årene. På høyde med brefallet fikk vi se hytta. Den er ganske stor, og skulle vise seg å være en av de bedre utstyrte hyttene vi har vært innom. Men også veldig full.
Vi kom opp i god tid før middag og det var flere bordsetninger. Mens vi ventet på middagen måtte vi bare finne oss en plass å være.
Middagen, en standard 3-retters (suppe, gryte og dessert), var skikkelig bra. Etterpå gikk vi ut for å se hvor vi egentlig skulle gå neste morgen. Man bestiger nemlig Agiuille du Tour fra den sveitsiske siden. Det går an å gå både på høyre og venstre side for å komme rundt, men høyre side gir slakest trassé. Over breen troner det flotte fjellet Aiguille du Chardonnet. Ved å gå mot det ville vi komme rundt Aiguille du Tour på dens høyre side. Vel, vi hadde en plan før vi la oss.
Tidlig opp. Sover man på 12-mannsrom våkner alle samtidig. Vi kom avsted litt før 6. Etter en time på sti over berg var vi nede på breen, og delte oss i 2 taulag. Så satte vi kursen mot høyre side av Aiguille du Tour, hvor vi hadde tenkt oss over Col Supérieur du Tour.
Etter hvert ble det en jobb å identifisere passet vi skulle over. Det er flere mindre topper og flere pass langs bandet. Vi så andre taulag med guide gi seg i kast med temmelig bratte og løse skrenter uten snø, dit ville ikke vi. Et stykke bortover fant vi en lang og bratt bakke med både stein og snø som så overkommelig ut. Den var seig, og vi måtte til slutt velge ei renne mot toppen. Så sto vi plutselig på kanten av bandet og så over til Sveits. Men hvor på bandet var vi egentlig?
Vi sto ganske høyt, og under oss var en veldig bratt snøflanke med en markert bresprekk ned mot bunnen. Vi måtte følge kanten nordover til den sank ned til snøen på Plateau du Trient, breen på sveitsisk side, og endelig kunne vi gå ut på den.
Derfra så vi rett på Aiguille du Tour, akkurat sånn som den todelte toppen så ut på bildet i Rockfaxen. Det var flatt og fint å gå, og et fantastisk vær. Midtveis over breen tok vi oss en matpause, det var gått 4 timer siden start.
Så gikk vi videre. Det ble etter hvert bratt i snøen oppover mot toppen, og etter en time trengte vi en teknisk stopp, dvs. en dopause. Etter det ble det litt omrokkering av taulag, da noen var klare til å gå videre før andre.
Det var gøy og bratt klyving oppover, tidvis eksponert, og for oss i taulag 2, som kom etter, ble det en nobrainer å finne fram. Nær toppen mætte vi flere taulag, og vi måtte vente på tur for å få tatt det obligatoriske toppbildet. AK, Ingunn og Sigrunn rakk det i sol, da vi endelig kom dit var det skyet. Jaja.
Veien ned igjen var i hvert fall en nobrainer. Det var mye tydelig sti, men løst, en må jo alltid passe på.
Nede igjen på Plateau du Trient rundet vi mer direkte tilbake til bandet mellom de to breene, og fant et nytt pass som var nærmere Aiguille du Tour. Resten av turen hjem gikk på skinner. Vi rakk en tur på byen uten problemer.
På kvelden nileste vi kart og fører for å bestemme hvor vi egentlig hadde krysset bandet. Vi må ha kommet opp via ryggen til Tête Blanche og krysset i passet Col du Tour. Tilbake klarte vi nok å finne Col Supérieur du Tour. Dette er vel det enkleste vi har gjort på bre ut fra Chamonix. Utenom da vi var på brekurs i fjor.
P.S.
Alle bilder merket med et (tall) er fra Anne Kari Skarpodde