Innføring i kameratredning

Fjerde dag var det clinic i kameratredning, og den hadde jeg også meldt meg på. Ante egentlig ikke hva det var, men det hørtes nyttig ut.
For tredje gang bar det ut av leiren, til havet og Kursveggen.

• 

• 

Over slukten, langs en hylle jeg syntes var grådig skummel de første dagene, og ut til de fine hyllene under Kursveggen.

Siden dette var 1 dags kræsjkurs i noe som egentlig tar mye trening å lære seg, skulle alle deles i taulag og gjennomgå samme case. Casen ble først demonstrert – og diskutert – av instruktørene med oss som tilskuere.

Så skulle vi plutselig gjøre det selv, to og to! Snakk om forvirra hønseflokk!
Belaste tauet og frigjøre seg fra bremsen, klemknutegang, Mariners knute, balanserapell…

Det var fryktelig mye å huske på og godt at det var så mange instruktører. Ikke minst for sånne som meg og Kari som måtte jobbe på en liggende (vannrett) standplass. Det var veldig forstyrrende at tauene sto tramt opp av bakken i stedet for ned fra en fjellvegg.

For meg ble det så mye pes at jeg endte med å kjøre øvelsen 3 ganger! Da jeg og Kari hadde reddet hverandre en gang hver, kom Guro innom, og hun hadde samme behov som jeg for enda en repetisjon. Det var bra. Etterpå kunne vi slappe av i sola og kjenne oss litt mer garva liksom.

Denne kvelden ble foredrag nr 2 avholdt i møterommet på Kalle. Det var en lokal helt som slang innom, Arild Meyer, og han hadde mye like lokal historie å komme med. Tror ikke det var den best forberedte opptredenen hans, men han kunne materialet sitt. Spesielt forbløffende å høre om de tre ungguttene som kom sørfra i 1910 og raska med seg det meste av det som i dag er klassikere rundt Vestfjorden; Ferdinand Schjelderup, Carl Wilhelm Rubenson og Alf Bonnevie Bryn. Stetind, Higravtind, osv.

Etterpå oppdaget jeg at navnet Meyer var på omtrent alle sidene i Lofoten Rock og at han var tett knyttet til Nord-Norsk Klatreskole i Henningsvær.