Normalveien på Vågakallen
Hvis det var én tur til vi ønsket oss utenom Svolværgjeita, så var det opp på selveste Vågakallen. Vi hadde teltet ved foten av fjellet i en uke, med morgensol i fleisen de fleste dagene, i skyggen den kastet hver ettermiddag, sett opp på diverse pillarer som Lofoten Rock sa at det gikk an klatre opp, tenkt på glimtet av selve toppen som turen til Bare blåbær hadde gitt, og vi hadde sett toppen fra Henningsvær også. Et av de høyeste fjellene i Lofoten, med 942 moh. Rett opp av havet.
Lørdag ble dagen. Alle fire i CKK-lavvoen ville og Gry ble med oss. Hun var glad i tinderangling, sa hun. Enda et ord jeg lærte denne uka i Lofoten. Jeg hadde aldri hørt om normalveier før, heller. Mye som falt på plass uten at jeg visste at det manglet, kan du si.
Lørdag opprant med nydelig sommervær. Vi tok en tidlig frokost, pakket sekkene, klemte oss inn i leiebilen vår og kjørte rundt til Djupfjord. Normalveien og veien til Bare blåbær starter samme sted inn langs Djupfjord, for øvrig samme start om man vil til Nordryggen på Vågakallen. Stien deler seg snart i flere, noen høyere opp i terrenget, andre nede langs fjorden, men det går i samme retning, inn i den svære ura innerst i fjorden. En labyrint for de fleste, men det hjelper å ha den generelle himmelretningen klart for seg.
Skal man til Vågakallen går riktig sti på tvers av ura og over til andre siden nesten med en gang. Til Bare Blåbær følger man over til oset ved Djupfjordvatnet og tar av mot de framtrende svaene der. Skal man helt til Nordryggen er det bare å jolde på oppsida av ura og Djupfjordvatnet, så går alt bra.
Da vi krysset over ura fikk vi Bare blåbær-svaet opp mot venstre, mens foran oss gikk det en slags dal opp til flere skar innover mot selve Kallen. Det var fin gange innover. Av og til lettgått, andre ganger brattere.
Det ble varmt og godt opp liene fra Djupfjord. Underveis ble Lofoten Rock hentet fram flere ganger for å sjekke retning og framdrift.
På en passende lyngrabbe før vi skulle inn i skaret, tok vi en matbit i sola.
Etter hvert ble det løst og bratt på en gang. Da skulle hjelmene på, det var fare for steinsprang. Snøen hadde bare nettopp sluppet taket i rennene vi fulgte. Det var virkelig løst.
Vi kom gjennom skaret og kunne plutselig se havet på den andre siden, i tillegg til at selve toppen trådte mye tidligere fram.
De som ikke ville gå på snøflanken men langs den 
Selveste Vågakallen sett fra sørvest
Da vi nådde snøflanker som ennå ikke var smeltet ned – og antagelig ikke kom til å gjøre det heller – fant Kari og Maiken det tryggere å klatre i kanten av dem, mens vi andre tre tråkket trinn og gikk dem opp. Jeg hadde vært opp på Hårteigen høsten før, så bratte snøflanker rådde jeg med.
Det ble i det hele tatt brattere og brattere. Til slutt kom vi til et skar der det gikk en egg over til selve Kallen. Her rastet vi og tok på mer tøy og klatreseler. Linett var informert om at vi nok ville trenge litt sikring ganske snart.
Her valgte Kari å bli igjen og passe på sekkene våre. Vi hadde ikke gått langt langs eggen før den vanskelige passasjen dukket opp. La det være sagt, den var over hode ikke vanskelig å gå, det var flatt som et stuegulv. Men det helte altså litt. Og det helte mot et skikkelig stup. Lover at jeg ikke var klar for å krysse det. Det var heldigvis dette Linett var forberedt på.
Gelendertauet forankret på toppsiden av svaet 
Taksvaet sett ovenfra. Noen går eggen, vi gikk svaet.
Tauet Linett la ut var sikret et par steder underveis. Vi brukte kuhalene våre til å hekte oss innpå tauet med skrukarabiner og gå sikret over svaet. Det føltes veldig utsatt, ikke minst med den dystre veggen vi skulle videre opp midt i synet, og luftig utsikt over havet på høyre side.
Jeg var nok den som svettet mest over svaet. Ikke bare mislikte jeg helningsgraden, men jeg grudde for de bratte rennene jeg skjønte at vi skulle opp etterpå. Det så ut som klyving. Men, det gikk selvfølgelig helt greit. Etter noen svinger oppover og noe småklyving, som jeg stadig var litt nervøs for, så var vi plutselig oppe på en ganske flat og romslig topp. Med en fantastisk utsikt.
Det var flott å være på toppen. Kjenne igjen terrenget og geografien rundt oss. Roe nervene. Nedturen ble en opptur for meg. Det var mye enklere å klyve ned igjen enn jeg hadde fryktet. Til og med taksvaet ble greit nå. Jeg hektet meg inn i gelendertauet, men jeg tenkte hele veien at dette trengte jeg egentlig ikke. Nå visste jeg hva det var å krysse dette svaet. På andre siden av eggen satt Kari og ventet tålmodig på oss.
Etter dette fulgte de bratte snøflankene der ikke alle hadde likt seg på snøen. Linett rigget derfor rapeller til oss. Det kjentes litt merkelig ut etter å ha trippet opp uten problemer, men faktisk var det den raskeste veien ned. Det ble jo en like lang tur ned igjen som opp, men alle vet at nedturer går fortere enn oppturer, og plutselig var vi tilbake ved bilen. Det var veldig riktig av oss å velge Normalveien opp på Vågakallen denne dagen!
Dette var siste samlingsdag og dagen etter dro vi hjem!