Glencoe

I dag gikk turen til Glencoe. Det sies å være et av de vakreste landskapene i hele Skottland. Avgang fra Glenmore kl 6 i mørke, det regnet og blåste friskt. Men etter hvert som vi nærmet oss Fort William ble været ganske bra, i alle fall oppholds og en del blå himmel.

Anmarsjen startet da også med mildt vær og vakker morgenhimmel over de prektige fjellene rundt oss. Vi fikk tidlig øye på den toppen vi skulle klatre på, den var kritthvit og lyste mot oss på vei opp de bratte liene. Stob Coir nan Lochan, 1072 moh.

Men etter som vi nærmet oss tyknet det til, toppen forsvant av syne, og da vi kom fram til innsteget var det begynt å snø.

Det kan vi si om denne lørdagen i Skottland: Det snødde. Tett og kramt. En underlig opplevelse. Snøfnuggene danset i lufta, når de ikke kom fykende i form av små ras som stadig ble utløst over oss. Men når de landet på jakkene våre, tauene og det andre utstyret, ble de til et vått isaktig panser. Alt ble nedsnødd.

Det var 2 ruter på den veggen vi klatret på, som forresten het Aonach Dubh, den ene en lang, slak renne med noen få tekniske opptak, den andre noe brattere. Vi var vel taulag nr  4 og 5 som stilte oss opp foran disse to rutene og måtte vente på tur. Det viste seg at den bratteste ruta ikke var klatrebar over første taulengde. Det var ikke is nok. Altså endte alle 5 taulagene + ett til opp i samme rute. Denne hadde ikke mer enn grad III.4, men under de rådende forholdene var det svært få sikringspunkter, aldri plass til alle på standplass, og tilfeldigvis var taulaget som klatret først ganske langsomt.

Jeg frøys. Jeg tror alle frøys fordi det ble så mye venting. Men jeg frøys skrekkelig. Det var to taulag foran oss da vi begynte å vente. Plutselig var det to taulag til foran oss.

Jeg tror jeg sto halvannen time på den første standplassen og det ble venting på den andre også. Dette skulle vært 3 raske taulengder. Det ble det ikke. God tid til å studere den underlige formen for snø som dalte ned rundt oss og klistret seg fast på oss. God tid til å ta inn over seg skredfaren, både fordi vi nesten hele tiden kunne se en stor hengeskavl på venstre side av veggen vår, og fordi det som sagt gikk småras i veggen over oss. Alt ble sakte men sikkert gjennomvått. Til slutt hadde jeg på meg alt som fantes i sekken og jeg ble likevel kald igjen. Det var bare et par kuldegrader og lite vind i veggen, men det var helvetes masse snø.

jeg gikk ikke på led i dag heller. Men det gjorde Anne Kari. Hun forlangte andre taulengde og satte uforferdet i gang. På med pegs og hexer, slynger og kiler. Alle som kjenner AK vet at hun elsker slikt. Hexene har nøyaktig den stashfaktoren hun liker. Taulengden var 50 m lang og så ganske grei ut.

• 

• 

Etter ca 10 m fant hun et greit sikringspunkt, det som skottene kaller putting gear. Glad og frimodig klatret hun videre. Og videre. Og videre.

Ikke lenger så glad og frimodig begynte hun for alvor å grave etter mulige sikringspunkter. 20 m etter forrige sikring, et steilt opptak, viktig å plante øksene godt i det som måtte være der – skotsk is er jo bare snø. Men ingen ting å finne. Dette blir mentalt. Hun kikker ned, det er faktisk ganske bratt. Den sikringen som ligger 20 m lenger nede vil aldri holde om hun faller herfra. Det er Climb or Die! Hun går ut av seg selv og bruker økser og stegjern som sikringsmidler. Hun har ikke annet! Så kommer snøskredet. Hun hiver seg inntil veggen, klorer seg fast med det hun har av klør og tenner. Climb or die! Når skredet er ferdig henger hun der fortsatt. Hun er ikke død. Hun klatrer. Og kommer omsider fram til standplass…

… der er det ikke plass.
For liksom å ha noe å gjøre, siden hun kanskje ikke er helt ute av adrenalinfasen, begynner hun å lete etter egne sikringspunkter, men finner det bare ikke. Til slutt nærmer hun seg han som okkuperer standplassen, strekker fram en finger mot slyngen han er sikret i og sier forsiktig: Can I please hold your sling?

Det fikk hun.

• 

• 

Vi kom oss alle sammen opp, men det var faktisk tegn til skumring innen vi begynte nedstigningen. Og de snøtunge sidene rundt oss var ikke helt innbydende selv om de var vakre. Meget rasfarlig område.

I bilen måtte jeg og AK låne hver vår digre dunjakke for å holde varmen hele veien hjem.Vi var ikke i bilen tidlig nok til å rekke middag på Glenmore Lodge kl. 19, så vi stoppet like godt på en klatrepub i nærheten og tok en skotsk øl og gjenopplevde dagens viderverdigheter. I bilen måtte jeg og AK låne hver vår digre dunjakke for å holde varmen hele veien hjem.

Tilbake på Glenmore Lodge var det bare å slenge all den våte oppakningen inn på rommet og labbe halvvåt i lånt dunjakke til matsalen. Der hadde festmåltidet allerede vart i en time, det var jo siste natt med gjengen. Hjortestek og vin ad libitum. Det passet oss godt.

Etter middag fikk vi dusjet og stelt oss litt, lagt alt det våte utover til tørk, før det bar rett opp i baren til klatredisko, eller BMC-disko, eller hva jeg skal kalle det. En «live» DJ, 80 mannlige klatrere i alderen 20 til 70 og en håndfull damer innenfor samme aldersspekter. Dansingen tok liksom ikke av med en gang. Men det var jo en bar, og selv om klatrere er forsiktige med alkohol det meste av tiden, var jo dette en kveld for å slå ut håret og mimre om uka som gikk. Etter at den eneste klatreren med ordentlig rastafletter hadde prøvd å starte showet et par ganger, kom endelig de yngste jentene ut på gulvet og snart var gulvet fullt.

Prøvesmaking av whisky var obligatorisk, selv om ingen av oss liker whisky noe særlig.  Det var jo ekte gentlemen som betalte det meste denne dagen, så vi var høflige og nippet til godsakene. Til slutt tok vi inn over oss at bussen til flyplassen skulle gå 8.30 samme morgen og vi hadde ikke pakket noe siden så mye lå til tørk. En god klem til alle nye venner og hjertelig avskjed med de lokale vertene, så kom vi oss noen lunde i seng.